«Å tie var ikke et valg»

Årets BIFF er over halvveis, og for 25. gang har vi kunnet strømme til kinosetene for påfyll av hardtslående dokumentarer og gripende spillefilmer. Flere av filmene på årets program berører temaet seksuelle overgrep. Dette er de vi har sett:

Hun heter Ida, filmen vi viser på seminaret Seksualitetens skikk og bruk 14. november, er en “sår kortfilm om familierelasjoner som settes på kraftig prøve når sønnen i familien blir anmeldt for voldtekt”. 

Sugarcane er en “rystende dokumentar om kanadiske myndigheters overgrep mot urfolk” i institusjoner der “det er blitt avdekket seksuelle overgrep og dødsfall i et omfang som knapt er til å tro”.

Woman of the Hour er en spillefilm basert på den sanne historien om seriemorder og serieforgriper Rodney Alcala, fortalt gjennom perspektivet til kvinnene som møtte ham.

Black Box Diaries er en “modig og inspirerende dokumentar av og med kvinnen som har blitt den japanske metoo-kampens ansikt og frontfigur, og gir oss et kritisk perspektiv på kjønnsroller i dagens Japan”.

Hver og en av disse filmene treffer hardt, på ulike måter. Mange gikk nok ut av kinosalen med en helt ny forståelse av konsekvensene av seksuelle overgrep. Shiori Itõ, kvinnen bak Black Box Stories, sier så mye betydningsfullt gjennom hele filmen at det er vanskelig å plukke ut et sitat, men det følgende viser motivasjonen for å fortelle sin historie: “I am scared, but all I want to do is to talk about the truth […]. For me, being silent wasn’t an option”. 

Takk til BIFF som fortsetter å sette seksuelle overgrep på agendaen. Vi trenger disse filmene. Vi trenger å høre stemmene deres. Vi trenger å kjenne historiene deres. 

Ingen utsatte skal sitte alene med sin historie, sin frykt, sin skam, sin sorg. Vi trenger å dele sinnet, fortvilelsen over rettssystemer og kampviljen til å endre dem. Slik kan vi påvirke fremtiden. 

Du er ikke alene.